美股投资young

美股科技投资者 ai狂热者分享每日快讯. all in ai

303Følger

741følgere

Feed

Direktesending

Feed

$SOXX har hatt en nedgang på over 20 % på en måned, og $MU, $SNDK og optiske moduler har blitt solgt av kontinuerlig. Mange begynner å føle at halvledersektoren allerede har falt så mye, og at det grunnleggende ikke har forverret seg betydelig, så det burde være nær bunnen. Men Wall Street vil ikke anta at en aksje er 20 % billigere bare fordi den har falt 20 %. Aksjeprisen bestemmes av både inntjening og verdsettelse. Anta at et halvlederfirma forventer en inntjening per aksje på 10 dollar neste år, og markedet er villig til å gi en P/E på 25, da tilsvarer aksjekursen 250 dollar. Hvis fremtidige inntjeningsforventninger fortsatt er 10 dollar, men investorene bare er villige til å gi en P/E på 15, vil aksjekursen falle til 150 dollar. Selskapet taper ikke penger, og inntjeningen har ikke falt, men bare på grunn av endring i verdsettelsesmultipler kan aksjekursen falle med 40 %. Dette er risikoen halvledersektoren står overfor nå. De siste årene har $NVDA, $AMD, $MU og optiske kommunikasjonsfirmaer nytt godt av rask vekst i AI-kapitalutgifter, som har ført til økt inntjening og verdsettelse. Markedet er villig til å betale en premie på forhånd for veksten de neste årene. Men etter hvert som investeringene i AI-infrastruktur øker, begynner investorene å revurdere avkastningen på kapitalutgifter, finansieringskostnader og den faktiske byggingstakten i 2027–2028. Bekymringer om regulering av datasentre etter midtveisvalget for Demokratene legger til et lag med usikkerhet. Selv om selskapenes siste kvartalsresultater overgår forventningene, kan det ikke nødvendigvis fjerne disse problemene. Fordi årets inntjeningsvekst kanskje allerede er reflektert i tidligere aksjekurser. Nå priser markedet inn hvor lenge veksten kan fortsette, og hvilken verdsettelse denne inntjeningen bør ha. Dette forklarer også hvorfor gode kvartalsrapporter noen ganger blir en anledning for kapitaluttak. Men vedvarende nedgang betyr ikke nødvendigvis at den langsiktige investeringslogikken har sviktet. Hvis skyprodusentenes kapitalutgifter ikke reduseres, og GPU- og HBM-bestillinger fortsetter å bli levert, mens halvlederverdsettelsen allerede er kraftig redusert, kan fremtidig inntjeningsvekst gradvis absorbere dagens pessimistiske forventninger. Men denne prosessen reflekteres ikke nødvendigvis umiddelbart i aksjekursen. Når halvledersektoren har nådd bunnen, kan man ikke bare se på hvor mye den har falt, men må også observere om inntjeningsprognosene stabiliserer seg, og om $SOXX kan slå $QQQ igjen. Billig er en verdsettelsesvurdering, bunn er en markedsvurdering, og de to er aldri det samme.

$MU, $SNDK, $STX har nylig vært under vedvarende press, og markedet ser ut til å selge hele lagringssektoren som én enkelt eiendel. Men ifølge de siste regnskapene har disse tre selskapene helt forskjellige etterspørselsstrukturer, inntektskilder og syklusrisk. $MU rapporterte siste kvartal en omsetning på 54,229 milliarder dollar, med en GAAP-bruttomargin på 86,8 %. Innenfor dette var inntektene fra skyminne 16,283 milliarder dollar, og kjernevirksomheten i datasenteret 18,002 milliarder dollar. Micron er involvert i HBM, server-DRAM og NAND. HBM drives av etterspørselen etter avanserte AI-akseleratorer, server-DRAM avhenger av utvidelse av minnekapasiteten i datasentre, mens NAND lettere påvirkes av flash-lagrings tilbud, etterspørsel og pris-sykluser. Disse tre virksomhetene kan ikke behandles som én enhet. Selv om NAND-prisene faller i fremtiden, betyr ikke det nødvendigvis at HBM-etterspørselen synker samtidig. La oss se på $SNDK. Den 29. oktober rapporterte de en omsetning på 11,031 milliarder dollar, en kvartalsvis vekst på 23 %, med datasenterinntekter på 4,802 milliarder dollar, en økning på 61 %. Forbrukerinntektene falt derimot med 29 %. SanDisk er hovedsakelig avhengig av NAND og SSD-markedet, og produserer ikke HBM. Deres kjerneutfordring er hvor lenge de nåværende høye flash-prisene og marginene kan opprettholdes, og om ny produksjonskapasitet vil endre tilbud og etterspørsel. $STX er helt annerledes. Seagate rapporterte siste kvartal en omsetning på 4,233 milliarder dollar, med en GAAP-bruttomargin på 57,3 % og en fri kontantstrøm på 1,5 milliarder dollar. De drar hovedsakelig nytte av stor kapasitet på skybaserte HDD-er, samt kostnadsfordeler fra HAMR-teknologi som øker kapasiteten per disk. HDD konkurrerer med bedrifts-SSD i enkelte bruksområder, men de er ikke fullstendige erstatninger for hverandre. Derfor kan ikke den kollektive nedgangen i lagringssektoren direkte bevise at de fundamentale forholdene for alle tre selskapene forverres samtidig. For Micron må man se på HBM-ordrer, server-DRAM-priser og ny produksjonskapasitet. For SanDisk må man vurdere etterspørselen etter bedrifts-SSD, NAND-priser og bærekraften i dagens marginer. For Seagate må man følge med på store harddiskkjøp fra skyaktører, HAMR-leveranser og kontantstrøm. Hvis de selges ut bare fordi de tilhører lagringssektoren, kan man overse de reelle risikoene for hvert enkelt selskap. Men hvis datasenterutbyggingen bremser kraftig, kan alle tre faktisk bli presset samtidig. For å avgjøre om lagringssyklusen er over, må man se på ordrene og prisene for hver enkelt, ikke bare på hvor mye aksjekursene har falt.

$LITE siste kvartalsinntekter økte med 136,5 % år-over-år, $COHR økte med 49,9 %, men optisk kommunikasjonssektor forblir fortsatt det hardest rammede området i denne runden med AI-maskinvare-salgspress. Bare ved å se på selskapenes rapporter er det vanskelig å konkludere med at hele optisk kommunikasjonsindustrien har kollapset i etterspørsel. 2. november kunngjorde $LITE resultater for første kvartal av regnskapsåret 2027, med inntekter på 1,263 milliarder dollar, en økning på 136,5 % år-over-år, og en Non-GAAP bruttofortjenestemargin på 53,2 %. Enda mer bemerkelsesverdig er at selskapet forventer inntekter på mellom 1,575 og 1,625 milliarder dollar i neste kvartal, og har offentliggjort at de har mottatt en andre stor NPO/CPO-prosjektordre med tilhørende innkjøpsforpliktelser på over 5 milliarder dollar. Selvfølgelig betyr ikke innkjøpsforpliktelser at inntektene allerede er bekreftet. 4. november rapporterte også $COHR siste kvartalsresultater med inntekter på 2,37 milliarder dollar, en økning på 49,9 % år-over-år, og en Non-GAAP bruttofortjenestemargin på 40,6 %. Selskapet forventer også en inntektsvekst på over 60 % for regnskapsåret 2027 på justert basis. Disse tallene indikerer i det minste at ledende selskaper innen optisk kommunikasjon fortsatt opprettholder sterk vekst per siste rapporteringsperiode. Men Wall Street bekymrer seg nå ikke bare for hvor mange optiske moduler som selges i år. Jo større AI-klyngene blir, desto høyere blir behovet for høyhastighetsforbindelser, og teknologiske oppgraderinger som 800G, 1,6T og CPO bringer også nye vekstforventninger. Problemet er at markedet allerede har betalt en høy verdsettelse for denne fremtidige veksten. Hvis byggingen av datasentre i USA påvirkes av politikk eller finansieringsbetingelser, kan investorer revurdere tidspunktet for når fremtidige ordre vil bli realisert. I tillegg er det tydelige forskjeller mellom optiske kommunikasjonsbedrifter. $LITE involverer lasere, optisk bytte og optiske moduler, $COHR dekker et bredere spekter av fotoniske enheter og systemer, mens $CRDO har høyhastighets elektriske tilkoblinger, AEC og optisk kommunikasjonsrelatert virksomhet, og kan ikke alle verdsettes etter samme forretningsmodell for optiske moduler. For eksempel økte $CRDO siste kvartalsinntekter med 114,7 % år-over-år, men de fire største sluttkundene står for omtrent 84 % av inntektene. Bak den høye veksten ligger fortsatt en tydelig konsentrasjonsrisiko knyttet til kunder. Den nåværende salgsnedgangen virker mer som at markedet samtidig presser ned forventningene til høy vekst og verdsettelsesmultipler, snarere enn at det finnes bevis for en fullstendig kollaps i ordre. Hvis fremtidige rapporter fortsetter å oppjustere inntektsprognosene, og kunders innkjøpsforpliktelser gradvis realiseres, men aksjekursen fortsatt faller, vil det være nødvendig å vurdere om markedet er overdrevent pessimistisk. Men før inntjeningsforventningene og sektorens utvikling virkelig stabiliserer seg, er det også risikabelt å konkludere at aksjekursen har bunnet ut kun basert på inntektsvekst.

På samme måte som AI- og halvlederindustrien drar nytte av vekst, er det en tydelig forskjell i forretningsmodellene til $ASML, $LRCX, $KLAC, $AMAT sammenlignet med $NVDA og $AMD. Fordelen til utstyrsleverandørene kommer ikke bare fra salg av nye maskiner, men også fra vedlikehold, oppgraderinger og teknisk service som varer i flere år etter levering av utstyret. Ta ASML som eksempel. I 2025 hadde ASML en total omsetning på 32,67 milliarder euro, hvorav inntekter fra vedlikehold, oppgraderinger og relaterte tjenester utgjorde 8,19 milliarder euro, omtrent 25 % av totalomsetningen, med en årlig vekst på 26,2 %. Denne delen av virksomheten skiller seg fra salg av nytt utstyr. Etter at et wafer-fabrikk har kjøpt en litografimaskin, kreves det langsiktig vedlikehold, utskifting av deler og ytelsesoppgraderinger. Selv om kunden reduserer kjøp av nytt utstyr ett år, må allerede installerte maskiner fortsatt holdes i normal drift. Jo større utstyrsbestand, desto større grunnlag for etterfølgende servicevirksomhet. Se også på $LRCX. I regnskapsåret 2026 hadde selskapet en total omsetning på omtrent 23,23 milliarder dollar, hvorav kundestøtte og andre relaterte inntekter utgjorde 8,35 milliarder dollar, omtrent 36 % av totalomsetningen. Men denne inntekten inkluderer ikke bare vedlikehold og deler, men også utstyrsoppgraderinger og noe modent prosessutstyr, og kan derfor ikke fullt ut betraktes som faste abonnementsinntekter. $KLAC har også lignende fordeler. I regnskapsåret 2026 utgjorde KLA sin serviceinntekt omtrent 3,13 milliarder dollar, 23 % av totalomsetningen. Selskapet opplyser at denne inntekten i stor grad kommer fra servicekontrakter med vedvarende karakter. Men utstyrsindustrien har også et annet lag av konkurransebarrierer. Avansert chipproduksjon krever mange komplekse prosesser som litografi, etsning, avsetning og inspeksjon. Når utstyr er godkjent av wafer-fabrikken og integrert i produksjonsprosessen, kan det å bytte leverandør medføre behov for ny validering, svingninger i utbytte og risiko for produksjonsstans. Spesielt for avanserte prosesser betyr økt kompleksitet i prosessen at produksjonen krever mer presis inspeksjon og kontroll. Dette gir enkelte utstyrsleverandører sterk kundelojalitet. Men forretningsmodellen til utstyrsleverandører er ikke absolutt stabil. Nye utstyrsordrer er sterkt avhengige av kapitalutgifter fra wafer-fabrikker. Hvis globale halvlederselskaper samtidig reduserer sine utvidelsesbudsjetter, kan utstedsinntektene fortsatt falle betydelig. I tillegg påvirker inntekter fra det kinesiske markedet, eksportkontroller og investeringsplaner fra noen få store kunder også lønnsomheten til utstyrsleverandører. Sammenlignet med dette kan gode chipdesignselskaper oppleve raskere vekst i inntekter og fortjeneste når de lanserer vellykkede produkter, men de må også kontinuerlig håndtere produktiterasjon, konkurranse og utfordringer fra kunders egenutviklede chips. Derfor er ikke utstyrsleverandører nødvendigvis mer verdt å investere i enn chipdesignselskaper, men deres installasjonsbase, serviceinntekter og teknologiovergangskostnader utgjør definitivt en annen langsiktig lønnsomhetsmodell. Når man studerer halvlederindustrien, er det verdt å undersøke ikke bare hvem som kan selge flest chips, men også hvem som kan opprettholde inntekter fra utstyr, vedlikehold og oppgraderinger gjennom hele chipproduksjonssyklusen.

$TSM sin mest unike egenskap er ikke bare at de har verdensledende avansert produksjonsteknologi, men at selv om konkurrenter tilbyr lavere produksjonspriser, er det vanskelig for kunder som Nvidia, Apple og AMD å bytte leverandør lett. $NVDA $AMD $AAPL I tredje kvartal 2026 nådde TSMCs inntekter 46,72 milliarder dollar, en økning på 41,2 % år-over-år, med en bruttofortjenestemargin på 66,4 % og en driftsmargin på 58,7 %. Et produksjonsselskap som kontinuerlig må investere store kapitalbeløp i bygging av wafer-fabrikker, og likevel opprettholder så høye marginer, viser tydelig sin sterke forhandlingsmakt. TSMCs konkurransefortrinn kommer hovedsakelig fra tre områder. Først er det masseproduksjonskapasiteten for avansert produksjonsteknologi. For Nvidia og AMD er chipdesign bare starten. Det endelige produktet må også ta hensyn til waferutbytte, strømforbruk, ytelse og faktiske produksjonskostnader. Selv om andre wafer-fabrikker kan tilby lignende prosessnoder, betyr det ikke at de kan levere i stor skala med samme utbytte og kostnad. Enda viktigere er bytte-kostnadene. Chipdesign er avhengig av spesifikke PDK-er, standardcellebiblioteker, IP og EDA-verktøy for hver prosess. Å bytte produksjonsanlegg innebærer ofte redesign, verifisering og produksjonsprøver, ikke bare å bytte fabrikk. For chip-selskaper som må lansere nye produkter kontinuerlig hvert år, kan enhver forsinkelse i masseproduksjon føre til store kommersielle tap. TSMC har også etablert et komplett designøkosystem. Årsrapporten for 2025 viser at deres Open Innovation Platform har 13 EDA-partnere, 37 IP-partnere, samt mange design- og avanserte pakke-partnere. Kundene bruker ikke bare TSMCs wafer-kapasitet, men også et helt teknologisk infrastruktur rundt produksjonsprosessen. Dette økosystemet gjør det enklere for kundene å lansere neste generasjons produkter og øker kostnadene ved å bytte til andre produsenter. Men TSMC er ikke uten risiko. I 2025 sto de ti største kundene for omtrent 78 % av inntektene, noe som viser høy kundekonsentrasjon. Hvis hovedkundene reduserer bestillinger, eller hvis Samsung eller Intel i fremtiden oppnår gjennombrudd i utbytte og kostnad, kan TSMC fortsatt møte konkurransepress. Derfor er ikke TSMCs konkurransefortrinn at kundene aldri forlater dem, men at konkurrentene må bevise teknologi, utbytte, kostnad og leveringskapasitet samtidig for å virkelig konkurrere om ordre. Dette er også grunnen til at man ikke bare kan vurdere TSMCs langsiktige verdi basert på inntektsvekst i neste kvartal. Ledende avansert produksjonsteknologi, høye bytte-kostnader for kunder, og et komplett design- og pakkeøkosystem er de viktige grunnlagene som støtter deres langsiktige lønnsomhet.

Silicon Valley-milliardærer brukte over 600 millioner dollar på å støtte Republikanerne, men Demokratene vant begge kamrene i Kongressen. Den 4. november rapporterte Financial Times at dette mellomvalget ble en kostbar politisk innsats for teknologikapitalen. Se på politiske donasjonsdata for 2026, så ser man hvor tydelig splittelsen er innenfor USAs teknologimiljø. Republikanernes leir: Elon Musk er den største teknologiske pengegiveren, med offentlig rapporterte donasjoner på 446 millioner dollar før valget, hovedsakelig tilknyttet republikanske politiske organisasjoner. Silicon Valley venturekapitalfirmaet Andreessen Horowitz sine to grunnleggere, Marc Andreessen og Ben Horowitz, bidro med til sammen omtrent 92,2 millioner dollar. OpenAI-medgründer Greg Brockman og hans kone donerte rundt 50 millioner dollar. Winklevoss-brødrene bidro med cirka 55,9 millioner dollar. Demokratene har også sine egne støttespillere fra teknologikapitalen. LinkedIn-medgründer Reid Hoffman og hans kone donerte omtrent 41,2 millioner dollar. Bloomberg-grunnlegger Michael Bloomberg bidro med cirka 84,2 millioner dollar, og Facebook-medgründer Dustin Moskovitz og hans kone ga også rundt 16 millioner dollar. Det er viktig å skille mellom enkeltpersoner og selskaper. At Brockman støtter Republikanerne betyr ikke at hele OpenAI støtter Republikanerne; at Hoffman støtter Demokratene betyr heller ikke at Microsoft står på Demokratene sin side. Så, vil de republikanske teknologipengegiverne endre kurs etter Demokratene vant? Foreløpig finnes det ingen pålitelige bevis for at Musk, Andreessen eller Brockman har bestemt seg for å støtte Demokratene. Men det er allerede et etablert fenomen at teknologibransjen bygger relasjoner gjennom tverrpolitiske politiske organisasjoner. Kryptobransjen, som Coinbase og Ripple, støtter tverrpolitiske politiske aktiviteter. AI-bransjens politiske organisasjoner kontakter både Demokratene og Republikanerne i håp om å påvirke fremtidig regulering. Teknologigigantene $GOOG, $MSFT, $AMZN og $META må forholde seg til et helt politisk system bestående av Kongressen, Det hvite hus og delstatsregjeringer, ikke bare ett enkelt parti. At Demokratene tok kontroll over Kongressen betyr ikke at Republikanerne har mistet all politisk innflytelse. Trump har fortsatt administrativ makt, og eksportlisenser, administrativ regulering og deler av industripolitikken påvirkes fortsatt av Det hvite hus. Derfor er det mer interessant å observere om selskaper øker lobbyvirksomheten mot demokratiske lovgivere, og om politiske midler i bransjen blir omfordelt, enn om teknologimilliardærer kollektivt skifter politisk ståsted. Dette er også viktig for AI og halvlederindustrien. Selv om det finnes stemmer innen Demokratene som ønsker strengere regulering av datasentre, kan teknologiselskaper fortsatt søke tverrpolitisk samarbeid rundt strømnettutbygging, godkjenningsprosesser, avansert produksjon og nasjonal sikkerhet. Men det å ha penger til å støtte et parti betyr ikke nødvendigvis at man får gunstig politikk. Mellomvalget i 2026 har allerede bevist at store politiske donasjoner ikke garanterer valgresultatet. Hvordan USAs AI-politikk utvikler seg fremover, vil fortsatt avhenge av lovgivning i Kongressen, beslutninger i den utøvende makt og faktisk implementering av lokal regulering.