En hovedårsak til at finanskriser tidligere var utsatt for å oppstå, var den langsomme spredningen av informasjon. Underutviklet kommunikasjon og lav markedstransparens betyr at informasjon ofte kontrolleres av noen få. Mange risikoer kan hope seg opp i systemet i årevis, men de fleste markedsaktører forblir uvitende. Når problemet virkelig oppstår, har markedet ofte ikke tid til å reagere, panikken sprer seg raskt, og det utvikler seg til slutt til en systemisk krise. Dagens miljø er helt annerledes. Smarttelefoner, internett og sanntidsinformasjon gjør det mulig å overføre informasjon nesten umiddelbart over hele verden. Makrodata, politiske endringer og markedsprissvingninger kan alle fanges opp av markedet i løpet av sekunder. Mange lokale risikoer har ennå ikke blitt forsterket av markedet på forhånd. Fra dette perspektivet har tradisjonelle finanskriser som baserer seg på informasjonsforsinkelse og gradvis akkumuleres, faktisk blitt vanskeligere å danne. Men ting er ikke så enkle. Mer informasjon betyr ikke mer forståelse. Når informasjon sprer seg ekstremt raskt, blir markedet også lettere omgitt av støy. Sanne og falske nyheter er blandede, og følelser sprer seg raskt, ofte med forsterkende markedsreaksjoner. Kortsiktig panikk, konsentrerte salg og umiddelbar likviditetsreduksjon er faktisk mer vanlig i moderne markeder. De tidlige dagene av pandemien i 2020 var et typisk eksempel. Det amerikanske aksjemarkedet utløste fire sikringer på bare én måned. Det er ikke slik at de økonomiske fundamentale forholdene plutselig kollapset i løpet av noen uker, men snarere at markedet raskt utviklet en panikk av konsolidering under det intense informasjonssjokket. Når alle reagerer på samme måte, forsterkes markedsvolatiliteten til det ekstreme. Et dypere problem stammer faktisk fra kompleksiteten i det finansielle systemet selv. Finanskrisen i 2008